14. November: Ett mirakel og flere absurditeter

Dagen i dag var ikke særlig mye å skrive hjem/blog om. Planen var å komme meg opp til Bergen for en liten sjekk knyttet til min relativt nyopererte brystkasse, for så å returnere helskinnet og betrygget hjem. Slik gikk det altså.




























Haha.




Men, til tross for et tydelig fravær av drama, intriger og nye konsernsjefer så inneholdt dagen mangt et gyllent øyeblikk og godt minne. For å ramse opp de som ligger ferskest og klarest i minne kan jeg jo alltids starte med mannen som var mer eller mindre lik John Locke på en prikk (evt. et komma dersom du foretrekker det),

(denne John Locke altså, ikke den ekte.)

den midtøstenske taxisjåføren på hjemveien som gav uttrykk for sin oppfatning at personen i bilen foran som mistet kortet sitt til bomautomaten ut av sykehuset var et "faens kjøtt" OG som gav oss en leksjon i hvordan alle andre taxisjåfører bare tullet og vimset da de valgte en annen kjørerute til bystasjonen (til tross for at vi endte opp med å betale langt mer for hans kjøretur enn da vi kjørte allerede nevnte alternative retning), det faktum at vi fikk kjøre en dobbeldekker buss på vei hjem, noe som resulterte i skrikende unger som på liv og død og skjærsild måtte sitte øverst, araberene som passerte oss i standard turban-klær med unntak av turbanene selv, som var erstattet med hodeplagg som lignet mistenkelig på badehetter, de lubne to jentene som praktisk talt veltet og skubbet hverandre over veien RETT foran bussen UTEN å bli påkjørt og personen i fullt matrosutstyr som i bussens korte pause ved utkjørsel kom springende til unnsetning og reddet dagen ved å bringe noen ekstra vesker til bagasjerommet. Men å sitte på bussen selv, det skulle han ikke.


Mildt sagt var dagen særdeles absurd til tider.


Dessuten likte jeg hvordan den dystre cellointroen til Rain spilte av akkurat idet vi passerte en gravlund bare sekunder etter matrosepisoden. Gull verdt.

24. Oktober: Vestlig og vemmelig!

I går var altså det som kalles internasjonal dag. Nå opptrer vel hvert og et døgn over hele kloden, så noe spesielt internasjonal utenom det vanlige var den vel ikke.
For dem som ikke har anelse om hva dette kan være for noe opplegg, så skal jeg røpe at det er noe så originalt og spektakulært som en standard innsamlingsaksjon, til inntekt for palestinere i noen flyktningeleirer i Libanon om jeg husker rett. Men selvsagt er det en liten twist på det hele; skolen vår forventer at vi skal jobbe selv for en "bedrift" fremfor å tigge på gatehjørner/husdører med bøsse og lengtende blikk!

Det sier seg selv at jeg var prinsipielt helt imot dette sprøytet og nektet blindt å sløse av min kostelige tid for å bidra til å øke livskvaliteten til barn og voksne (og trolig noen gamle også, men folk flest dør kanskje før den tid under slike forhold, ikke vet jeg) som er innelåste i slumaktige boligområder med flere titallstusen innbyggere tett i tett, elendig vann- og strømforsyning, fravær av fritidsareale og så å si ikke-eksisterende infrastruktur. Selvsagt har folk heller ikke noen politiske rettigheter og de lever i konstant frykt for religiøse og politiske opprørsgrupper som brutalt slakter ned alt av opposisjon.
Istedet møtte jeg opp på skolen og mottok et oppgavehefte på noen og ti sider med et sleskt, svinete, vestlig, kapitalistisk smil om trynet. Av og til føles det bare så godt å være kompromissløst konservativ og jævlig.

Jeg skal ikke påstå at det indre bildet av seks timers oppgaveløsning knyttet til Midtøstenkonflikten var særlig pent, men noe må man da ofre for å overholde sine prinsipper? Men ikke lenge etter kom Robin og Lars, og hvis det er noe som kan sies om oss, så er det at vi vet råd når det så sårt trengs! Effektiv arbeidsfordeling er og forblir en viktig faktor for trivselen under krisesituasjoner; etter maksimum to timer med faktisk jobbing var alt strøkent og fullført med stil, det eneste som gjenstod var å fylle tomrommet fra klokka kvart på elleve til to med noe verdig tidsfordriv. I frykt for å gjenta meg selv føler jeg nok en gang for å nevne at vi sannelig vet råd; Tiden frem til løslatelsen ble preget av, utrolig nok, underholdning! Ikke overraskende nok kom dette i form av høylytt musikkavspilling som kunne høres i hele skolebygget (uten overdrivelse) og filmvisning på lerret! Så klart ble det også fyrt opp med de obligatoriske elementene snacks og drikke.

Avslutningsvis må jeg si at jeg virkelig er strålende fornøyd med hvordan skoledagen fortonet seg, og en skal ikke se bort fra at suksessoppskriften kan ende opp med å bli gjentatt til neste år. Ikke bare har jeg latt være å hjelpe lidende mennesker i nød grunnet mine egne, gjerne umoralske prinsipper, jeg har også spyttet dem rett i ansiktet ved å feire min utnyttende kapitalistiske kulturarv på det groveste istedet!

Dette var alt i alt en veldig positiv opplevelse, og konklusjonen er klar; ved neste Stortingsvalg stemmer jeg FrP!

8. Oktober: Hjemme!

Da har jeg endelig returnert til mitt godeste hjem. De siste dagene på sykehuset (lørdag-tirsdag) var veldig varierte i innhold og smertemengder...

VI. Lørdag 4. Oktober: "Nedkutt og nederlag II"

Natten var nokså grusom, preget av sterke smerter og dermed manglende mulighet for søvn med det første. Gode ekstradoser smertestillende måtte til og dette føltes såklart som nok et stort nederlag, men dette ville ikke være det siste jeg så av dem. Ifølge planen ble epiduralen nedtrappet fra 6 til 4, og jeg inntok dagens lunsj (grøt) med stor iver, uten store smerter. Den videre nedtrappingen til 2-nivået kom derimot brått på og altfor tidlig, og resten av dagen utviklet seg til noe langt verre enn tidligere. Middagen (kjøtboller i fløtesaus + aprikoskompott til dessert) var også den av svakest kvalitet under oppholdet. Mot kvelden ble det tydelig at epiduralen måtte skrus opp igjen til 4-nivået, nok et nederlag. Mye hjalp det heller ikke på at det ble lite søvn på meg denne natten. Et kort resyme av denne dagen kan lyde slik: stor misnøye.


VII. Søndag 5. Oktober: "Smertetopp!"

Mørke tider var i vente. Morgenen var mild og merkbart bedre enn lørdagen. Omeletter ble servert til lunsj og fårikål til middag med sagopudding som dessert (Dersom noen hittil har bitt seg merke i mitt enorme fokus på måltidene jeg fikk servert, så skal jeg fortelle dere at det er fullt ut bevisst; under sykehusopphold er det nemlig få ting som står mer sentralt enn mat og eventuelle endringer i medisinering! Dette merket jeg allerede første dagen etter operasjon da det heteste samtaleemnet som regel dreier seg om hva som skal serveres i de kommende timene). Det som kom til å prege denne dagen var derimot ikke maten, min brors andre besøk eller fjerningen av veneflonen (som jeg i hvertfall mener å huske tok sted denne dagen).

Det som skulle male denne dagen beksvart var faktisk en hendelse jeg hadde forventet å være gledesfull; Utkoblingen av epiduralen! Etter en kjapp og forholdsvis grei nedtrapping fra 4 til 2, ble slangen koblet ut ettersom forskjellen mellom 2 og 0 skulle være minimal. Men, på grunn av at jeg hadde kuttet ned på denne gledens lammelse i et høyt tempo over kort tid, endte dagen i et sant helvete. Men, jeg overlevde på mystisk vis, og her sitter jeg altså og skriver dette mens jeg bærer et inderlig håp om at jeg skal aldri igjen føle slik vondskap på kroppen. Nattesøvnen ble heller ikke mye å skryte av!


VIII. Mandag 6. Oktober: "Smertestopp!"

Denne dagen er det lite å si om, forruten det å nevne dagens diett (selvfølgelig)! Velsmakende aspargessuppe til lunsj og laks med urtesaus til middag og en dessert jeg dessverre ikke kan huske. Resten av dagen var derimot helt flott og så å si smertefri. Fremgang!


--
Dag ni på sykehus, inkludert hjemreise, var så hendelsesløs (enda mer enn dag åtte!) at jeg har bestemt meg for å ikke fortelle fra den, dessuten er mine få lesere trolig lei av alt dette pjattet, så det er nok for det beste!

3. Oktober: Flatt og flott!

De siste dagene har det hendt en god del. I et slags desperat forsøk på å systematisere det hele, vil jeg dele dette innlegget inn i kronologisk avsnørede seksjoner som hver og én tar for seg én dag av gangen:

I. Mandag 29. September: "Pille før stormen, vel"

Turen opp til Bergen var alt annet enn spennende. En tettpakket buss var det første jeg besteg, og jeg måtte se meg nødt til å sitte ved siden av en totalt fremmed person. Vi utvekslet ikke ett ord. Utvalgte høydepunkt fra reisen inkluderer en relativt kul norlending som slo av tørre vitser jeg fikk gleden av å overhøre. Faktisk var dette det eneste høydepunktet fra reisen som jeg regner nevneverdig.
Etter en helt brukbar tur endte jeg til syvende og sist i gangene på Haukeland universitetssjukehus. Jeg startet med å ta et par blodprøver, en blodtrykkstest og måling av høyde og vekt, før jeg ble tildelt et eget rom. Så spiste jeg en fungerende middag (torsk to the yeah), før det var tid for røntgenfotografering og senere innplassering av veneflon og en god gammeldags CT-skanning. Veneflonet ble litt irriterende i lengden, men det kom langt verre ting dagen etter...
Forresten hadde jeg den dagen en veldig kul sykepleier som het Inger. Hun kom fra Nordland et sted, og kunne ikke la det ligge usagt hvor kul sykehusskjorta mi var! Til natten fikk jeg litt vival å sove på ettersom jeg ikke var noe særlig trøtt og jeg fryktet at veneflonen ville irritere meg så meget at jeg ville ende opp med å rive hele makkverket ut. Slik gikk det altså ikke.


II. Tirsdag 30. September: "Kom og knækk!"

Dette var dagen det hele skulle hende. Fra midnatt frem til operasjonens planlagte start rundt klokka ett måtte jeg faste fullt ut, så hverken rogn eller hvalbiff på stakkars meg. Jeg ble så trillet ned i min gode seng litt før det nevnte startskuddet, men temperaturen var ikke særlig å skryte av; jeg frøs faktisk! Enhver som kjenner til meg og min unormale kroppstemperatur vil vite at dette er en høyst sjelden forekomst, så hva kan man si? Uanskvett, en heftig mengde doktorer og sykesøstre omringet meg for å roe meg ned og gjøre det klart at dette skulle gå helt fint. Morfinen ble først injisert i min gode venn veneflonen, og en varm, nærmest trykkende følelse spredte seg, mens søvnigheten la seg som et døsig teppe over meg. Noen flere beroligende ord fra de faglærte og...
Fjern er et godt adjektiv i denne sammenheng. Søvn, våkenhet, søvn, våkenhet om hverandre, men uansett var jeg hele tiden fjern. Rart var det vel heller ikke at det første jeg gjorde i løpet av mine våkende perioder var å knappe opp skjorta og se på resultatet; FLATT OG FLOTT!* En sykesøster vandret litt inn og ut og snakte litt til meg, men jeg husker ikke alt så veldig klart. Brystet var såklart veldig ømt, men jeg kjente ingenting, bare døsighet.

Jeg ble senere trillet opp på rommet mitt igjen etter noen timer, og alt var vel. Et lite kateter i pulsåren på venstre arm hadde blitt fjernet og var nå erstattet av bandasje. Høyre hånd var som vanlig okkupert av veneflon og nettingshanske. Det som derimot ikke vekket like stor begeistring/likegyldighet var kateteret som hadde blitt plassert nedentil; alt annet enn behagelig. Resten av denne dagen ble tilbrakt til sengs ettersom jeg ikke helt enda var i stand til å stå oppreist etter å ha fått brystkassen min brekt utover og blitt neddopet på Gud vet hvor mange milligram/gram/kilogram kjemikalier.


*merk at jeg egentlig var skjorteløs på dette tidspunktet, men dette språklige virkemiddelet forsterket hele ditt mentale bilde av situasjonen, hva?


III. Onsdag 1. Oktober: "Kaster opp personlige data... vennligst spent"

Sykepleieren min denne dagen var en ung frøken ved navn Jennifer, og stakkaren måtte tilbringe deler av arbeidsdagen i mitt nærvær da jeg blant annet måtte få på meg skjorte og ta mine første matbiter etter en natt preget av litt oppkast av ren magesyre*. Men men, hva får en betalt for? Ikke lenge etter en beskjeden frokost med noen rundstykker** var det tid for lunsj der det ble tilbudt pannekaker med blåbærsyltetøy; ikke fullt så beskjedent! Jeg tok selvsagt ikke én, ikke to, ikke tre, men fire stykker, der de to siste ble nytet i sittende posisjon. Et stort gjennombrudd der altså.
Denne dagen tok jeg også mine første gåturer, og jeg ble faktisk skrytt opp og ned for å ha kommet meg på beina på så kort tid. Selv virket det ikke direkte overveldende, så jeg velger allikevel å fremdeles tolke det hele som substansløs pep-talk. Det var ihvertfall godt å få rørt seg litt, til tross for at min mor fikk æren av å bære urinposen min idet jeg trasket min vei gjennom fulle sykehuskorridorer med applauderende ansatte på hver side. Én ting skal jeg si dere, sett pris på evnen deres til å urinere FRITT! Dette er en gave en lett tar for GITT (rim, høhø).
En vennlig fysioterapeut tok også en kort visitt innom og hun gav meg noen koslige redskaper og øvelser jeg skulle gjennomføre; en liten, lydløs fløyte som jeg skulle puste dypt inn i og ut av i 10x2 intervaller per time, pluss et sammenteipet håndkle som jeg skulle presse innti brystkassen mens jeg nok en gang pustet dypt inn og ut.
Til middag ble det denne dagen servert skinkestek i sennepssaus og gelé i vaniljesaus til dessert. Jeg skal ikke klage. Som en komplett irrelevant sidekommentar føler jeg for å nevne at jeg denne dagen tok meg en kort visitt innom Karmøygeddons*** nettside for å se line-upen til neste års festival, og jeg må si at jeg ble litt skuffet, selv om det var et godt utvalg store band; jeg hadde kanskje bare litt for store forhåpninger, tåpelige lille meg.


* først pga. generell kvalme (muligvis som resultat av medikamenter), så pga. surstoffsinhaleringen på kvelds/nattestid
**et av de beste måltidene jeg har hatt på lenge, trolig grunnet en lang fasteperiode. Jeg vurderer i skrivende stund å konvertere til jødedom for å få muligeheten til å få slik amplifisert nytelse på årlig basis.)
***lokalt, årlig metall-og hardrock-arrangement


IV. Torsdag 2. Oktober: "Frihetens (gule) regn"

Denne dagen var på mange måter lik onsdagen, bare med sterk smerte om natten/tidlig på morgenen. Dette ble behandlet med voltaren, en av mine mye "besteste bestevenner". Ellers gikk det mye med det samme, liknende frokost, sjampingjongsuppe til lunsj, plukkfisk til middag og eple/pæresuppe til dessert. Jeg gjorde meg bedre kjent med korridorene her i Hjerteavdeling post 4 gjennom gjentatte spasserturer, og min godeste bror kom innom på et aldri så lite besøk fra sin studenttilværelse her i byen. Dagens største hendelse var derimot noe langt mer smertefullt, men dog etterlengtet; blærekateterets fjerning!
Til tross for en av sykepleierenes gjentatte beroligelser om at dette ville være helt smertefritt, muligvis litt ubehagelig, så kan jeg forsikre dere om at det var alt annet enn smertefritt. Maken til intens, sviende djevelskap skal en lete langt etter! Men gevinsten var stor; etter de grusomme sekundene i vriende smerte kunne jeg endelig være min egen herre igjen, ihvertfall på det mer intime plan. Nok en gang, ikke forkast ethvert toalettbesøk som noe trivielt; det er nemlig langt mer enn som så, et symbol på kontroll, et symbol på FRIHET!
Så, etter slik en personlig seier var det bare til å hoppe til køys for å oppleve den hittil mest avslappende natten under oppholdet. Alt var vel.


V. Fredag 3. Oktober: "Nedkutt og nederlag"

Før jeg går mer innpå dagens hendelser vil jeg gjerne liste opp de ulike medikamentene jeg har stiftet et nært bekjentskap med de siste dagene (kan være greit for eventuelle bloglesere som er her for å finne ut mer om Pectus Excavatum korrigering og behandling, dersom det skulle være noen legemidler de ikke tåler etc.):

Ukjent art antibiotikum
Standard EDA-blanding til Epiduralanalgesi
Morfin
Ketorax (morfinliknende, men uten kvalme som bieffekt)
Paracet
Voltaren (smertedempende spesialisert på muskler og skjelett, VELDIG effektivt)
Ukjent art kvalmestillende pga. morfins bieffekt
En kløestillende som jeg synes å huske het Syritec eller noe i den dur
Eurax (kløestillende på tube)

blodfortynnende middel (nødvendig de første dagene for å forhindre blodpropp da det ble mye ligging i ro)
dessuten ble det tatt daglige oksygenmetningstester (ved å ta en liten plasthylse med ledning på valgfri pekefinger) den første tiden
såvel som daglig blodtrykkstest og temperaturmåling



Dagen startet med en vanlig frokost i likhet med alle andre dager, og etter en kort dovisitt fór jeg til første etasje for å ta enda et røntgenbilde. Etter dette var det endelig tid for å kutte ned på epiduralen (smertestillende på pose som er festet via slange i ryggen, det er denne bedøvelsen som har lammet hele brystregionen min)! Første gang skule det fra 11-nivået (som det hadde stått på hele tiden) ned til 9. Dette gikk helt smertefritt, og lunsj (gulasjsuppe) såvel som middag (lasagne + blåbærsuppe til dessert) ble inntatt i ro og mak. Da den skulle settes helt ned til 6-nivået i sju-tiden, derimot, ble smerten tydligere, men det ordnet seg etter en liten stund.
Ellers har dagen vært nokså hendelsesløs og preget av mange spaserturer og et mislykket forsøk på å iscenesette min egen død over msn. Forresten het ettermiddagssykepleieren Vigdis Rasmussen... noe slektskap på gang, matha?



--
Dette var da en liten oppsummering av mitt liv (eller mangel derav) de siste dagene her på Hjerte post 4. Trolig kommer epiduralen til å settes ned noen ganger i morgen (forhåpentligvis fra 6 til 4 og så fra 4 til 2 senere på kvelden) og jeg regner med å returnere på tirsdag. Så, over og ut, spis litt lut!

28. September: Operation Metalchest

I morgen skal jeg altså fare opp nord for å bli operert (operasjonen er på tirsdag, men prøver skal tas i morgen) for mitt tilfelle av Pectus Excavatum, også kalt traktebryst. Metoden som skal benyttes heter Nuss prosedyren, navngitt etter legen som startet det hele; istedet for å splitte opp hele brystkassen min for så å knekke den opp til ønskelig posisjon (slik som det ble gjort før), får jeg en metallbar tredd inn gjennom siden min. Denne baren skal gå helt igjennom til andre siden, og den er formet etter innhulningen på brystet mitt.

En, to, tre, KNEKK! Brått snus baren rundt og brystkassen stikker ut som om ingenting skulle ha skjedd. Så skal stabilisatorer på endene av baren for å sikre at ingeting skal løsne de neste tre årene jeg skal vandre rundt med en liten metallbjelke penetrert tvers gjennom overkroppen. Litt som en regulering, bare at jeg blir liggende på sykesenga ei uke i ettertid med smertestillende innført intravenøst , før pillemisbruk i noen ukers tid og forbud mot for stor fysisk aktivitet, såvel som det å bære en skolesekk. Ikke store forskjellen, med andre ord.

Eventuelle risikoer er at jeg kan dø dersom hjertet punkteres av metallbaren eller jeg kan bli lam fra livet og ned dersom sykesøsteren bommer på epiduralbedøvelsen. Så dersom det ikke blir noen oppdateringer i fremtiden så vet dere hvorfor lololol. (Sjansen for komplikasjoner er veldig lav, men jeg følte bare for å opplyse om det haha).

Her ser du hvordan prosedyren foregår, i grove trekk:


Eventuelle oppdateringer om min tilstand postes her, skulle jeg tro, dersom noen er interesserte i å vite mer om videre utviklinger.

21. September: Himmelsk!

heav·en·ly /ˈhɛvənli/ [hev-uhn-lee]
-adjective

1. of or in the heavens: the heavenly bodies.
2. of, belonging to, or coming from the heaven of God, the angels, etc.
3. resembling or befitting heaven; blissful; beautiful: Cold lasagna for breakfast.
4. divine or celestial: heavenly peace.

[Origin: bef. 1000; ME hevenly, OE heofonlīc. See heaven, -ly]

Forruten det å ta meg en tur innom himmelrik ved hjelp av kald italiensk kokkekunst, har jeg begynt å forberede meg på de overhengende truslene som venter på meg på andre siden av helga; Biologiekskursjon på mandag, prøve i Norsk litteraturhistorie på tirsdag, kjemiprøve på onsdag og en ørliten Tyskprøve på torsdag.

Uansett hvor overveldende dette ser ut (eller ikke), så må jeg tilstå at jeg bare har lest gjennom norsk notatene så langt - Jeg venter med kjemien til i morgen av den grunn at det hittil har vært relativt enkelt, så det skulle ikke kreve så mye øving. Angående biologiekskursjonen i morgen, så vet jeg sannelig ikke hva jeg kan forvente, med unntak av våte klær og glatte steiner.


Herregud hvilken spennende tid jeg lever i.


Men, bursdagen min begynner faktisk å nærme seg (kommende lørdag), og to dager etter det er jeg på min vei til Bergen (omtrent tre timers kjøretur) for å gjennomgå operasjon. Så skal jeg ligge på sykehuset i mer eller mindre en uke, noe som betyr at jeg kommer til å gå glipp av en hel ukes undervisning (absolutt ikke bra) og litt av høstferien min. Formålet med operasjonen skal derimot holdes skjult de neste dagene, bare for å opprettholde litt ren skjær enigmatisk råhet.