24. Oktober: Vestlig og vemmelig!

I går var altså det som kalles internasjonal dag. Nå opptrer vel hvert og et døgn over hele kloden, så noe spesielt internasjonal utenom det vanlige var den vel ikke.
For dem som ikke har anelse om hva dette kan være for noe opplegg, så skal jeg røpe at det er noe så originalt og spektakulært som en standard innsamlingsaksjon, til inntekt for palestinere i noen flyktningeleirer i Libanon om jeg husker rett. Men selvsagt er det en liten twist på det hele; skolen vår forventer at vi skal jobbe selv for en "bedrift" fremfor å tigge på gatehjørner/husdører med bøsse og lengtende blikk!

Det sier seg selv at jeg var prinsipielt helt imot dette sprøytet og nektet blindt å sløse av min kostelige tid for å bidra til å øke livskvaliteten til barn og voksne (og trolig noen gamle også, men folk flest dør kanskje før den tid under slike forhold, ikke vet jeg) som er innelåste i slumaktige boligområder med flere titallstusen innbyggere tett i tett, elendig vann- og strømforsyning, fravær av fritidsareale og så å si ikke-eksisterende infrastruktur. Selvsagt har folk heller ikke noen politiske rettigheter og de lever i konstant frykt for religiøse og politiske opprørsgrupper som brutalt slakter ned alt av opposisjon.
Istedet møtte jeg opp på skolen og mottok et oppgavehefte på noen og ti sider med et sleskt, svinete, vestlig, kapitalistisk smil om trynet. Av og til føles det bare så godt å være kompromissløst konservativ og jævlig.

Jeg skal ikke påstå at det indre bildet av seks timers oppgaveløsning knyttet til Midtøstenkonflikten var særlig pent, men noe må man da ofre for å overholde sine prinsipper? Men ikke lenge etter kom Robin og Lars, og hvis det er noe som kan sies om oss, så er det at vi vet råd når det så sårt trengs! Effektiv arbeidsfordeling er og forblir en viktig faktor for trivselen under krisesituasjoner; etter maksimum to timer med faktisk jobbing var alt strøkent og fullført med stil, det eneste som gjenstod var å fylle tomrommet fra klokka kvart på elleve til to med noe verdig tidsfordriv. I frykt for å gjenta meg selv føler jeg nok en gang for å nevne at vi sannelig vet råd; Tiden frem til løslatelsen ble preget av, utrolig nok, underholdning! Ikke overraskende nok kom dette i form av høylytt musikkavspilling som kunne høres i hele skolebygget (uten overdrivelse) og filmvisning på lerret! Så klart ble det også fyrt opp med de obligatoriske elementene snacks og drikke.

Avslutningsvis må jeg si at jeg virkelig er strålende fornøyd med hvordan skoledagen fortonet seg, og en skal ikke se bort fra at suksessoppskriften kan ende opp med å bli gjentatt til neste år. Ikke bare har jeg latt være å hjelpe lidende mennesker i nød grunnet mine egne, gjerne umoralske prinsipper, jeg har også spyttet dem rett i ansiktet ved å feire min utnyttende kapitalistiske kulturarv på det groveste istedet!

Dette var alt i alt en veldig positiv opplevelse, og konklusjonen er klar; ved neste Stortingsvalg stemmer jeg FrP!