11. Mars: En Karpe til Besvær, Fru Monsen. (Del 2)

Geraldine slikket seg rundt leppene. Blod der også, ja. Hadde hun vært i stand til å analysere situasjonen, ville hun fort ha innsett at det ikke hang på grep, ikke noe som helst av det. Katten på bordet, lyset fra ventilasjonsanlegget og, ikke minst, stearinet på hendene hennes. Det var nesten helt størknet. Alt som potensielt kunn knytte det hele sammen til noe logisk, noe forklarlig, var borte. Men sikkert og visst var det at veggen banket hardt mot hodet hennes. Hun skrek ut og ba veggen stoppe. Men den fortsatte. Hun tok et godt tak i sengekanten og stanget tilbake mot veggen. "Faen ta deg, ditt svin!" Hun repeterte bevegelsen. Og igjen. Og igjen. Og igjen. Og igjen. Og igjen. Og igjen. Og igjen. Og hva faen hvor det gjorde vondt. Men nå lå veggen rolig. Den beveget ikke en muskel.

Ikke langt borte rykket det til Ådne. Han jamret seg og blinket vilt med øynene. Var den forstatt der? Han vridde hodet rolig rundt før han gav seg selv et godt dytt opp av bakken. Han falt ned igjen. Ved siden av ham lå Lasse, krøllet sammen oppå en haug av papphylser. Hvor hadde de kommet fra? Ådne følte seg klarere i toppen nå, men det gjorde bare at han forstod mindre... av alt. Akkurat hvorfor han var her var et stort mysterium, blandt annet. Eller hvor den var. Han reiste seg opp igjen, roligere denne gangen. Det så ut til at alle andre hadde sluknet; ikke en eneste stemme kunne høres, bare lyden av ett forlatt stereoanlegg med hakk i platen. "Fan va plagsomt." mumlet Ådne i sin trofaste trønderdialekt. Han trippet nesten over en liggende kaffekanne, men tok seg i den slappe, sovende hånda til en eller annen stakkar på sofaen. Han speidet grundig utover lokalet. Men det var ikke noe tegn til katten.