18. Mars: En Karpe til Besvær, Fru Monsen. (Del 5)

Torvald listet seg stille forbi de sovende menneskene som lå slengt rundt omkring i lokalet. Helt rolig nå. Han regnet med at om noen timer kom de alle til å vokne, med knusende hodebank og manglende minner om hva som hendte. Alle utenom Ådne da. Han kom nok ikke til å vokne på lenge. Torvald snudde seg fort. Hva var det? Han var sikker på at han hadde hørt en lyd. Ikke noe tegn til våkent liv i nærheten. Han gikk videre. Den byllete jenta han hadde sett sitte på bordet, var borte. "Hallo?" spurte han ut i lufta. Ikke noe svar. Han tok nok en gang til å gå, vade gjennom ødelandet av knuste flasker, våte tepper og klær, og noen snorkende stakkarer her og der.

Langs eikebordet stod en rekke tomme literflasker. Noen våte valgbrosjyrer lå på bordets overflate, og halvveis begravd under noen av dem, kunne en rød lommebok så vidt skimtes iblandt det røde havet av sterkt sosialistiske propagandahefter. Torvald rekte ut hånden for å hente den ut av kamuflasjen sin, på den måten ville ikke eieren glemme den igjen når han eller hun forlot det utbygde menighetshuset om noen timer, forhåpentligvis før Gabrielsen kom hjem fra sin reise for å gi medisinsk assistanse og teologisk rådføring i tilknytning et mystisk selvmord ikke så langt borte. Men Torvald kunne ikke dy seg, han bare måtte se hvem lommeboka tilhørte, så han fisket ut kredittkortet. Han gjenkjente bildet straks, det var ikke til å ta feil av; det var den byllete jenta som nå var borte. Under navnfeltet stod det skrevet i kald maskinskrift 'Henriette Kjeppheim'. "Jaha ja," sa torvald til seg selv. Han skulle til å legge kortet på plass i lommeboka igjen, før han merket noe besynderlig; på bildet hadde hun ikke noen arr i ansiktet, ikke i det hele tatt. Faktisk så hun relativt frisk og sprek ut på denne avbildningen. Han rotet litt til i lommeboka og kom over et fotografi som lå sammenbrettet bak noen kuponger. Det var av jenta og en annen, tilsynelatende jevnaldrende gutt, eller ung mann om du vil, i hverandres armer. Han hadde krøllete, blondt hår og et par fasjonable solbriller, såvel som en tynn strimle ansiktshår på haken. Begge to var ikledd lette, lyst fargede klær, og de var plassert i et idyllisk, sydlig strandlandskap. På baksiden av bildet var det skrevet med en tynn svart penn; 'Ove og Henriette, Barbados Desember 08'. Et lite hjerte var tegnet over begge navnene.

Torvald la alt på plass der det hørte hjemme, og lommeboka ble lagt litt lengre vekke fra Partiet Rødts valgbrosjyrer. Han snudde seg på stedet og tok til å gå mot utgangen. Så hørte han det igjen. Snerring. Han så seg rundt, men det var ingen der... ingen utenom katten på bakken. Katten som stirret Torvald dypt inn i øynene, katten som hadde klørne kvesset, katten som flekket tennene. Katten som hadde forfulgt Torvald i fjorten lange dager.

12. Mars: En Karpe til Besvær, Fru Monsen. (Del 4)

Han bare sprang, sprang så fort han kunne. Vekk fra Karl og Ove, vekk fra Hans, vekk fra Lotte og vekk fra Turid. Han klarte ikke å snu seg rundt idet han sprang, han måtte bare fortsette i samme tempo. Springe, springe så fort som mulig. Eselet stod der fremdeles, ingen hadde stjålet det. Godt! Han tok til å ri med én gang. Nedover landeveien, mot den fallferdige, mosete steinbroen. Der hvor Bjarne hadde mistet sitt liv.

Men eselet var ikke kjapp til hovs. Osvald gikk av dyret og gav det et lite klapp på skulderen, "det er ikke din feil," sa han. Så tok han til å springe, nok én gang- og ikke ville han snu seg, snu seg for å se hvordan det stakkars dyret ville bli slaktet, filetert uten årsak, uten motiv. Han kunne bare springe, springe, springe. Han bykset over hekken og forstatte inn i frøken Hermansens hage, forbi den sovende hunden hennes, Rejo. Osvald slo inn bilvinduet med den lille hammeren han hadde brukt til å reparere hyttetaket med. Bilalarmen vinte og skrek, rev seg inn i øregangen hans. Han måtte bare kaste seg inn i bilen og finne ekstranøkkelen under setet. Lysene ble skrudd på i soveromsvinduet bak ham, men han måtte bare overse det, måtte bare finne nøkkelen- og der var den! Han startet bilen. Den hostet litt, men kom fort i gang, overraskende pent for en 84-modell. Bilen fór ut gjennom den svarte jernporten og spinte rundt for å møte veien. I sidespeilet kunne han se Karl, Hans og Lotte springe fremmerst med Turid og Ove i hælene, og i Oves hånd kunne han se noe som lignet sterkt på eselets fot. Han kjørte av gårde, lot speedometeret rase oppover mens han giret helt instinktivt. Hovedveien var ikke langt vekke, bare en halv kilometer igjen. Tanken var full. Han kunne ikke lenger se dem i speilet, og fremfor ham skinte solen sine tidlige, gylne stråler.

Osvald slukte burgeren som et villdyr. Han hadde ikke spist på to hele dager, hadde ikke fått i seg annet enn Bjarne. Han prøvde å ikke tenke på det, men det var for sterkt til å undertrykkes. Hvordan kunne noen gjøre noe slik? Det var helt umenneskelig. Helt siden Ove hadde leid eselet hadde alt gått galt; det skulle bare være der som transport for høygravide Henriette, som nå sikkert lå begravd under stabburet, for å bære henne til Pastor Thomas for å drive ut åndene, restene etter urenheten Henriette hadde blitt utsatt for. For snart ni måneder siden hadde hun blitt gravid etter et besøk til Partiet Rødts årlige landsmøte, et møte hun selv hevdet ikke var noe møte i det hele tatt, men snarere et levende helvete av et narkorede. Ove, som hadde vært hennes forlovede i over ett år på det tidspunkt, ville bare det beste for henne. Abort hadde ikke vært noe alternativ, så han hadde tatt kontakt med menighetsforstander Gabrielsen, en godt utdannet og vel erfart sjel som hadde fortalt dem hvem å oppsøke dersom de ville rense dette stakkars barnet. Men etter de hadde kommet til den forlatte hytta her ute på landet, etter eselet hadde blitt leid inn, begynte ting å skje. Ting Osvald ønsket han bare kunne glemme. På torsdagen hadde de begynt vandringen opp i fjellheimen, og den kvelden hadde de slått telt langs vannkanten. Da de hadde våknet var Ove, Henriette og eselet borte. Fire lange timer hadde det tatt før de kom tilbake, og da var Henriette gjennomvåt. Ove fortalte at Henriette hadde forsøkt å drukne seg i elva, men at han hadde kommet akkurat i tide til å hale henne opp. Henriette så vettskremt ut. Da de senere den dagen hadde slått telt, denne gangen ved en gammel steingård, klarte Osvald selv ikke å sove noe særlig. Rundt klokka to om natta hadde han hørt Henriette snakke i søvne, noe om en katt og hvordan hun måtte komme seg vekk. Ove ba henne roe seg ned, og slo henne i svime da hun fortsatte, selv i våken tilstand. Det var da Osvald begynte å kjenne redselen.

Neste dag hadde Henriette og Ove forsvunnet nok en gang, men denne gangen hadde de ikke tatt eselet med seg. Etter at de hadde ventet i tre timer bestemte resten seg for å lete etter Ove og Henriette, så de splittet seg opp og lette i alle fire himmelretninger. Lasse hadde de aldri sett siden. Da de savnede kom tilbake var Henriette blodig og forslått. Ove kommanderte av resten at de ikke skulle stille spørsmål, men bare følge med videre. Men Bjarne ville ikke. Han ville hjem. Det var da, ved broen, at Ove drepte Bjarne, en skarp sten rett i hodet. Da resten fikk panikk løftet Ove en pistol og pekte mot resten. Alle hadde bare fulgt etter, livredde og sjokkerte. Bjarne hadde Ove plassert oppå eselet som fremtidig niste.

Da de hadde nådd kirken der pastor Thomas skulle holde til, var Bjarne allerede forlatt i skogholtet, halvspist og kald.

Men kirken var tom. I sjokk stod Ove der i nesten fem hele minutter før han snudde seg til Henriette for å ta affæren i egne hender. Hun ropte i frykt, ropte om hjelp, men ingen turte å røre en finger. Ingen turte å hjelpe henne, å redde henne fra sin forlovedes vrede. Hun prøvde desperat å få frem at hun måtte vekk fra katten, og det fort. Men Ove hadde ikke lyttet, han hadde bare løftet pistolen og skutt hennes gravide mage. Tre ganger, for å forsikre seg om at det ikke skulle røre seg igjen. Og det gjorde det ikke. Det var da de sprang. Alle som én, fortere enn svint, ilende gjennom stavkirkens port, ut mot villmarken. Og hele tiden kunne skudd høres. Og lyden av noen som falt. Carlos hadde han ikke sett igjen. Ikke Ragnhild heller. Alle hadde bare sprunget, sprunget fra Oves skudd, og etter han ikke hadde mer å skyte med, hadde de bare sprunget videre. Bare sprunget. Og nå satt han på en rasteplass langs veien, med nok en burger i hånden. Han var skrubbsulten, men kvalm. Lykkelig, men knust.

12. Mars: En Karpe til Besvær, Fru Monsen. (Del 3)

Carlos ropte noe på hissig spansk. Mannen svarte. Hans fyldige øyenbryn kvesset seg betraktelig under responsen, og tonefallet hadde endret seg fra rolig og diplomatisk til spiss og forbannet. Carlos svarte i samme vigør, men det så ikke ut til å nyttes. Ikke i det hele tatt. Som om dagen ikke hadde vært hard nok allerede, stod han nå her med et eller annet naut som det ikke gikk an å snakke fornuft med. Carlos prøvde en siste gang på å formidle sitt budskap, denne gangen i et sakte tempo, klart, rolig og avbalansert. Mannen sukket tungt og stirret Carlos dypt inn i øynene, "for siste gang din kødd, jeg forstår ikke spansk!" Carlos ristet på hodet og fisket opp en sigarett fra lomma. Han gjorde en liten bevegelse for å etterligne en lighter, og mannen forstod. Pussig, egentlig, at den eneste måten å få kommunisert var uten ord. Mannen rekte ut hånda si og tilbød en brun lighter med et motiv som lignet et fly med et smilende ansikt. Carlos nikket og svarte rolig; "gracias." Han antente sigaretten og pattet den forsiktig med sine tørre, halvsprukne lepper. Plutselig, i en kjapp bevegelse tok han et fast grep om nakken til mannen mens han sørget for å holde øyenlokkene hans vidåpne, dro sigaretten fra sin egen munn og stumpet den brutalt i hans vætede høyre øye. Sigaretten etset seg gjennom hornhinnen, inn i linsa og en skulle tro øyevæsken ble antent i løpet av det hele. Mannen skrek og jamret ekstremt, før han falt over og grep seg for øyet, vridde seg i smerte og forbannet Carlos, "HVA FAEN?!" Carlos spyttet ned på mannen og veste, "cabrón."

Torvald våknet brått. Han snudde seg fort og så på klokka. Det var sent. Alt for sent. Møtet var om to timer, og han hadde hverken hentet blomstene, karpen eller isboksen. Han hoppet opp og så ut vinduet for å se om de hadde kommet. Kanskje ringeklokken hadde vekket ham? Men, så så han det. Der var den, og han kunne ikke gjøre annet enn å måpe i sjokk; katten.

11. Mars: En Karpe til Besvær, Fru Monsen. (Del 2)

Geraldine slikket seg rundt leppene. Blod der også, ja. Hadde hun vært i stand til å analysere situasjonen, ville hun fort ha innsett at det ikke hang på grep, ikke noe som helst av det. Katten på bordet, lyset fra ventilasjonsanlegget og, ikke minst, stearinet på hendene hennes. Det var nesten helt størknet. Alt som potensielt kunn knytte det hele sammen til noe logisk, noe forklarlig, var borte. Men sikkert og visst var det at veggen banket hardt mot hodet hennes. Hun skrek ut og ba veggen stoppe. Men den fortsatte. Hun tok et godt tak i sengekanten og stanget tilbake mot veggen. "Faen ta deg, ditt svin!" Hun repeterte bevegelsen. Og igjen. Og igjen. Og igjen. Og igjen. Og igjen. Og igjen. Og igjen. Og hva faen hvor det gjorde vondt. Men nå lå veggen rolig. Den beveget ikke en muskel.

Ikke langt borte rykket det til Ådne. Han jamret seg og blinket vilt med øynene. Var den forstatt der? Han vridde hodet rolig rundt før han gav seg selv et godt dytt opp av bakken. Han falt ned igjen. Ved siden av ham lå Lasse, krøllet sammen oppå en haug av papphylser. Hvor hadde de kommet fra? Ådne følte seg klarere i toppen nå, men det gjorde bare at han forstod mindre... av alt. Akkurat hvorfor han var her var et stort mysterium, blandt annet. Eller hvor den var. Han reiste seg opp igjen, roligere denne gangen. Det så ut til at alle andre hadde sluknet; ikke en eneste stemme kunne høres, bare lyden av ett forlatt stereoanlegg med hakk i platen. "Fan va plagsomt." mumlet Ådne i sin trofaste trønderdialekt. Han trippet nesten over en liggende kaffekanne, men tok seg i den slappe, sovende hånda til en eller annen stakkar på sofaen. Han speidet grundig utover lokalet. Men det var ikke noe tegn til katten.

9. Mars: En Karpe til Besvær, Fru Monsen.

"Latterlig," svarte Torvald idet alle øynene fikserte seg på hans smale og ujevne ansikt. Det var vel ikke særlig mye annet å si om saken, mente han, og dersom det så skulle være det, så skulle han sannelig ikke være den første til å si det. Høytaleren dundret i vei, hensynsløst og med en iver sjelden sett utenfor Partiet Rødts årsmøter. Hva som ble sagt var ikke like klart, men at det var av liten betydning var det nok lite uenighet om. Det så absolutt ut til at alle stortrivdes, selvsagt med enkelte forbehold. Carlos satt i kroken med lommeboken sin og bladde stilt igjennom sedlene med et tomt, nærmest voldtatt uttrykk. Litt lenger til høyre lå Ådne og Lasse i en haug av gammelt undertøy og noen våte skjorter. Begge stirret ut i lufta med et salig smil, som om de stirret selveste Gabriel i øynene. Og hvem vet, kanskje det var nettopp det de gjorde; Rommet var fylt med røyk og lukt av sterke kjemikalier.

På sengekanten satt Geraldine og gråt. Håret hennes var fettete og oste av smult. Veggen bak henne hadde bulker store og små, og kretsende rundt dem var et tynt lag rød kroppsvæske. Pelle gjorde det klart for henne, gjennom løsslupne fakter og store mengder kroppsspråk, at å stange hodet i veggen ikke var det rette svaret på overformynderiets tyranni. Apropos Pelle, han var vel heller særegen, den karen der, eller hva? Litt av en skrue, tenkte Torvald, idet han reiste seg for å ta seg en liten alvorsprat med ham. Han kunne banne på at Pelle hadde fortalt stort og bredt om sin onkels bakgrunn som somalisk pirat, men dette kunne da ikke stemme? På veien ble Torvald avledet av Carlos sitt aggresive utbrudd som på et eller annet vis skulle formidle at penger ikke kunne kjøpe noe av reell verdi, verken frihet, lykke eller tomat. "Latterlig!" smilte Torvald og sjanglet seg i helt gal retning i forhold til ønsket destinasjon.

Det var da han så henne. En kortvokst skikkelse på bordet med to små ben plassert tett inntil hverandre på en knirkende liten krakk. Hun satt fremoverbøyd med den ende hånda rundt et rev mens den andre presset mot den halvgravide bollemagen hennes. De nakne bena var ispredd rifter, arr, sår og noen små byller her og der. Arrene prydet for så vidt ansiktet hennes også. Ikledd en svart og revnet boblejakke og en grå duskelue satt hun der, et vrak uten like. Og han gikk videre.

"Hei du, Pelle," sa Torvald og satt seg ned ved siden av Pelle, som selv satt på en lyddød høytaler med en to sjudels full flaske akevitt. "Hæj du, Torralv" svarte han gjennom et brukket flir, før han forstatte, "så du åshå måka hærr dju? hæn klarra sæ ovve panellovna sa nå hu derre sjerringa derr borte." Han pekte i en totalt uspesifikk retning noen grader sør og gliste bredt, "du veit, jæi hakke no imot dæj såmm peshoon vættju, du å jæi ha jo..." Avbrudt av et høylydt hikk, tok han til å avslutte setningen, men det så ikke ut til å være en særlig bærekraftig beslutning, "ysta vettu, heilt ysta, akkurat som tjærn i smørr vi to, hakke sjangs!" Og han sluknet. Torvald smilte uten å åpne munnen før han brøt ut i latter, "latterlig!" Så tok han til å urinere på Pelle.

12. Januar: Flaks, flopp og formvis forvandling

Tid, relativt sett oppsiktsvekkende mengder derav, har passert siden sist innlegg. Jeg har vokst, jeg har blitt visere med tiden og jeg har siden mistet denne visdom uten å huske hva det nå enn denne gode leksa var. Så du kan si jeg ikke har fått meget ut av denne perioden. Men, alt med sine unntak såklart. For å nevne noe så har jeg;

- feiret jul på heller lite spennende vis
- feiret dette årets ankomst i sprudlende vigør (nokså rolig der òg altså)
- blitt kronet til høvding av en liten stamme i Amazonas
- ødelagt 1 stk. datamaskin
- følt på kroppen hvordan det er å være i økonomisk angst

osv.
Alt med forbehold.

For å være helt ærlig har jeg ikke særlig meget å skrive om men for å dokumentere min eksistens for ALLE DERE LESERE, så tenkte jeg at jeg skulle legge meg på godsiden og bare skrive noe tilfeldig snørr.
Merksnodig nok følte jeg en trang til å skrive noe mer poetisk, så hvem vet, kanskje resten av dette tekststykket og bloggen fremover for den saks skyld blir å lese på poesiform?


Der var een gut i Oestre-Aker,
soenn af maler, soenn af baker,
merksnodig blanding, sier De?
nej da vet De ei, hvad det vil si;

Du skjoenner, vænn, i dænne tid,
er valget stort, den port saa vid
at to og to bliver fortsatt tre,
men paa andre maader dette nu kan ske

Hforlædes, spoerrer De,
og eders spoersmaal jeg vil besvare
og om bare nogen linjer, si
skal De hoerre mig forklare

Jeg maa just een strofe enda skrive
for at dette her dikt holde i live
ja jeg droeyer ud min conclution
til teksten bliver langstrakt og monoton

Nej, omsider burde jeg måske komme
til sakens ende, ja nu bliver jeg rapp,
men foerst maa jeg papir hente fra min lomme
og se hvad som staar på den kroellede lapp

Ja, skal man se, nej pokker ta
det var ei der jeg min lapp la
vent nu, snille, kjaere venn
måske jeg sluten husger uten den?

Jo, slig var det, slig er det blivet fortalt;
den guten fra Oestre-Aker,
var soenn af maler, soenn af baker
ja pokker ta, det var vel egentlig alt.





Ja, og forresten, nylig fant jeg ut, til interesse for alle og enhver av dere som skulle lese dette, at internett er en flopp;



Ser man der ja.

14. November: Ett mirakel og flere absurditeter

Dagen i dag var ikke særlig mye å skrive hjem/blog om. Planen var å komme meg opp til Bergen for en liten sjekk knyttet til min relativt nyopererte brystkasse, for så å returnere helskinnet og betrygget hjem. Slik gikk det altså.




























Haha.




Men, til tross for et tydelig fravær av drama, intriger og nye konsernsjefer så inneholdt dagen mangt et gyllent øyeblikk og godt minne. For å ramse opp de som ligger ferskest og klarest i minne kan jeg jo alltids starte med mannen som var mer eller mindre lik John Locke på en prikk (evt. et komma dersom du foretrekker det),

(denne John Locke altså, ikke den ekte.)

den midtøstenske taxisjåføren på hjemveien som gav uttrykk for sin oppfatning at personen i bilen foran som mistet kortet sitt til bomautomaten ut av sykehuset var et "faens kjøtt" OG som gav oss en leksjon i hvordan alle andre taxisjåfører bare tullet og vimset da de valgte en annen kjørerute til bystasjonen (til tross for at vi endte opp med å betale langt mer for hans kjøretur enn da vi kjørte allerede nevnte alternative retning), det faktum at vi fikk kjøre en dobbeldekker buss på vei hjem, noe som resulterte i skrikende unger som på liv og død og skjærsild måtte sitte øverst, araberene som passerte oss i standard turban-klær med unntak av turbanene selv, som var erstattet med hodeplagg som lignet mistenkelig på badehetter, de lubne to jentene som praktisk talt veltet og skubbet hverandre over veien RETT foran bussen UTEN å bli påkjørt og personen i fullt matrosutstyr som i bussens korte pause ved utkjørsel kom springende til unnsetning og reddet dagen ved å bringe noen ekstra vesker til bagasjerommet. Men å sitte på bussen selv, det skulle han ikke.


Mildt sagt var dagen særdeles absurd til tider.


Dessuten likte jeg hvordan den dystre cellointroen til Rain spilte av akkurat idet vi passerte en gravlund bare sekunder etter matrosepisoden. Gull verdt.